SYNTHESE DES REPONSES DES PARTIS POLITIQUES
AU QUESTIONNAIRE CONCERNANT LA TAXE TOBIN
1/ QUESTIONNAIRE
(Questionnaire établi par L.Jesover)
2/ ANALYSE DES REPONSES
Il convient de noter ici que les partis ayant répondu au questionnaire représentent
environ 10% des groupes interrogés. Il sagit le plus souvent de partis dits
de gauche comme les partis socialistes, socio démocrates, communistes,
radicaux de gauche, verts ...
Il est difficile de procéder à une analyse purement statistique des réponses.
Certains partis ont répondu précisément aux questions, dautres ont préféré
donner un avis global sur le thème de la TT, sans se conformer au canevas qui leur
était proposé.
Il se dégage cependant une écrasante majorité dopinions favorables à la
taxation des mouvements spéculatifs (environ 88 % ). Seuls les partis français RPR et UDF se
prononcent ouvertement contre la TT. Trois partis nen ont pas encore débattu et
lun dentre eux (le parti social démocrate
de Croatie) réclame à ce sujet un complément dinformation. Environ 1/3 des
partis déclarent avoir mis en place des groupes de réflexion spécifiques à ce sujet.
Environ 58 % des partis ont publié des documents sur la TT, mais à
lexception des partis néo-zélandais (Alliance
et Green) ils fournissent peu de précisions quant
à ces publications. Certains, comme les partis suédois (Vandsterpartiet et Miljopartiet) ont proposé des motions allant dans le
sens dune taxation des transactions spéculatives, mais celles-ci ont été
rejetées. Quelques uns en ont fait un chapitre de leur programme (cf. Norvège: DNA, NKP -
Finlande: GREEN - Belgique: PS FLAMAND ) dautres ont proposé des
amendements au parlement européen ( PCF ) ou des
projets de loi ( PS du canton de Genève ).
Environ 1/3 des partis ont des contacts sur ce sujet avec des groupes amis, au niveau
européen ou mondial (Verts, communistes, socialistes...).
A la dernière question concernant les instances chargées de mettre au point la TT,
les partis répondent majoritairement que le projet devrait être discuté au sein de
lUnion européenne, mais ils insistent sur sa dimension mondiale et certains
affirment que les organisations internationales telles que lONU, le FMI et la
banque mondiale doivent être impliqués dans la mise en place de la TT.( cf. Suède: Miljopartiet, parti
social démocrate.- Belgique: PS Flamand -
Norvège: DNA ) De rares organisations entrevoient
la nécessité dassocier les citoyens au projet ( cf. Slovénie: NOVA - Norvège : NKP
) Quelques réserves sont émises quant à la faisabilité de la TT ( cf. GB : parti libéral démocratique - Suède: Center partiet. )
Parmi ceux qui ont répondu, les seuls partis ouvertement opposés à la TT sont le RPR et l'UDF.
Les raisons en sont les suivantes: Selon le RPR,
la taxe est immorale (sic) parce qu en réalité elle est destinée à
compenser les erreurs de politiques monétaires commises par les gouvernements à qui elle
permettrait de persister plus longtemps dans l'erreur. Selon ce parti, la
fiabilité de la monnaie européenne et l'assainissement des finances publiques des pays
membres de l'Euro sont bien plus bénéfiques pour la croissance, pour l'emploi et pour la
stabilité économique.
Pour lUDF, ce projet est idéaliste :
la pauvreté ne se combat pas à coup de subventions et le
développement repose d'abord sur des facteurs internes : éducation, paix civile,
investissement privé..., ce qui n'exclut pas la solidarité internationale.
3/OBSERVATIONS.
A la lecture de ces réponses, nous pouvons nous rendre compte que si lidée de
la TT séduit un grand nombre de partis, elle reste encore relativement floue pour la
majorité dentre-eux. Elle fait figure didée généreuse à laquelle ils ne
peuvent que souscrire : le parti nord irlandais de lAlliance et les libéraux
démocrates UK qualifient le projet de sympathique...
Peu de partis posent les vrais problèmes quengendrerait la mise en place
dune telle taxe: Qui collecte les fonds, qui les redistribue, à qui et en fonction
de quoi? De même quils nabordent pas le volet technique, ils ne parlent pas
de la dimension sociale de la TT. Certains émettent de vagues inquiétudes quant à
lapplication de la taxe au niveau mondial sans en analyser clairement les
difficultés.
Toutefois, quelques partis se sont livrés à une analyse très approfondie du sujet,
notamment le parti néo-zélandais de lAlliance.
Ce dernier se prononce en faveur de la TT quil étudie par opposition à une taxe
sur les biens et services pesant sur le consommateur final (cf.TVA). Dans cette étude, la
taxe vient se substituer à la TVA, ce qui permet déviter les questions relatives
à la redistribution, déjà évoquées. Dautres partis tels que les Alternatifs
français émettent des idées intéressantes sur le chapitre de la collecte et de la
redistribution: Ils proposent en particulier que l 'affectation des fonds se fasse sous le
contrôle d'organisations internationales démocratiques, en dotant les organisations
sociales des différents pays d'un statut d'observateur associé.
Il existe parfois des avis contradictoires au sein dune même tendance politique.
Ainsi, M. Séguin (RPR) sest prononcé le 1/02/1998 en faveur de la TT alors que son
parti ne soutient pas le projet. Par ailleurs, lentourage de M.Strauss Kahn
(ministre français de léconomie et des finances.PS) émet des réserves à
légard de la TT, tandis que le PS lui est
plutôt favorable. (cf. Le Monde du 1/1/1998 article de Alain Faujas intitulé les
avatars de la Taxe Tobin ou comment calmer la spéculation financière)
4/ MINISTERES, PARLEMENTS ET HOMMES POLITIQUES.
Quelques ministères ont également répondu au questionnaire:
Le rapporteur de la commission des finances de lassemblée nationale, M.Migaud,
nous fait savoir que la TT na pas donné lieu à des travaux parlementaires
spécifiques et quelle trouve des partisans au sein de la majorité comme de
lopposition. Puis il nous renvoie au rapport de son prédécesseur M. Royer
qui sest prononcé en faveur dune taxation globale des transactions sur les
marchés financiers internationaux. Ce dernier rapport précise que Cette taxe
ne pourrait être instituée quà une échelle internationale. Il
défend également lidée selon laquelle la TT devrait être instaurée et gérée
dans le cadre de la banque des règlements internationaux ou du FMI.
Quant au produit de la taxe, il pourrait constituer une ressource
nouvelle et substantielle pour les Etats concernés. Dautre part, M.Mitterrand
et M. Jospin ont soutenu ce projet. Le premier en 1995 au sommet de Copenhague et le
deuxième dans son programme 1995-2000: Propositions pour la France
(cf.article du Monde précité)
Le ministère de léconomie autrichien se prononce contre la TT dans lUE.
Selon lui, linstauration de la monnaie unique la rend inutile. Cest pourquoi
ce ministère na rien publié sur le sujet.
Le ministère des finances canadien a répondu par lintermédiaire de son
secrétariat détat. Il ne semble pas favorable à la TT et met en avant les
principales difficultés quengendrerait son application: Selon lui, il serait
difficile dappliquer la taxe dans tous les pays de façon identique.De même, il
serait malaisé de distinguer entre les transactions spéculatives et non spéculatives.
Enfin, il estime que le taux de la taxe devrait être très élevé pour quelle
devienne efficace. Les solutions contre la volatilité des marchés résident dans
lapplication dune bonne politique intérieure qui passe par la réduction des
déficits et la maîtrise de linflation. Au niveau international, il propose
daméliorer le fonctionnement du FMI: meilleur accès aux fonds destinés à
stabiliser les marchés pendant les crises, surveillance plus étroite des pays pour
identifier ceux qui sont menacés par la crise, conseils plus ciblés pour ceux qui
poursuivent de mauvaises politiques économiques.
La réponse du ministère des finances canadien est accompagnée de deux analyses très
détaillées réalisées par M. Rodney Schmidt en 1994 et 1995.Elles ont pour titre
Taxer les flux de capitaux à court terme et Faisabilité de la taxe
Tobin. Dans la première étude, M.Schmidt envisage plusieurs sortes de taxes et
étudie leurs effets, les difficultés de leur mise en place ainsi que les possibilités
de les éviter. Il conclut que quel que soit le système choisi, les possibilités
déviter la taxe sont nombreuses, mais quelle pourrait être efficace si elle
était uniformément et internationalement appliquée, sur tous les instruments de
transactions en monnaie étrangère. Dans sa deuxième étude, il explique que le regain
dintérêt pour la TT par des raisons non-économiques: Les revenus quelle
pourrait générer viendraient financer les programmes publics internationaux, à une
époque où la demande explose et où les fonds sont de plus en plus difficiles à
obtenir. Il estime que les risques de fuite vers dautres places financières que
celles du G7 ne sont pas suffisamment importants pour diminuer de manière substantielle
les revenus de la TT. Il émet toutefois une réserve liée au fonctionnement même
de la taxe qui,en réduisant les transactions spéculatives à court terme diminuera sa
propre base et, par conséquent, ses revenus potentiels.
Le parlement européen a adopté en 1996 une résolution sur le renforcement de la
coopération monétaire mondiale pour une meilleure régulation des marchés
monétaires et financiers, dans laquelle il invite la Commission à examiner les
possibilités d'introduction d'une taxe sur les transferts internationaux de capitaux
spéculatifs et sur les échanges d'instruments financiers dérivés (taxe Tobin),
destinée à atténuer les effets déstabilisateurs d'une spéculation financière
internationale en perpétuelle expansion.
5/ CONCLUSION.
Alors que les marchés financiers sont en crise, la TT devrait connaître un regain
dintérêt auprès des organisations politiques et des gouvernements. Cependant, les
réponses au questionnaire sont encore souvent trop timides. La taxe est dans lair
du temps, mais personne na encore osé aborder le problème de front et sous tous
ses aspects. Les rares études détaillées qui nous sont parvenues envisagent la TT sous
ses aspects techniques mais aucune ne sintéresse au volet social du projet. Si nous
voulons que la TT voie le jour, il nous incombe de fournir aux différents groupes
politiques des schémas de mise en place de la taxe. Nous devrons également concrétiser
son aspect social ( qui collecte, qui redistribue et à qui?) afin que lidée trouve
un écho dans lopinion publique.
Sammenfatning av de
politiske partienes svar på spørreskjemaet om Tobin-avgifta
1. SPØRRESKJEMA
(Vi viser til Spørjeskjema, utarbeidd
av L. Jésover. Se nedenfor eller under "Politiske parti".)
2. ANALYSE AV SVARENE
Det er verdt å merke seg at partiene som har svart på spørreskjemaet, representerer
rundt 10 % av partiene som fikk tilsendt skjemaet. Det dreier seg oftest om partier som
kan sies å tilhøre "venstresida", altså sosialistpartier, sosialdemokrater,
kommunister, venstreradikale, grønne...
Det er vanskelig å foreta en rein statistisk analyse av svarene. Enkelte partier har
svart direkte på spørsmålene, andre har foretrukket å gi til kjenne sitt syn på
Tobin-avgifta mer helhetlig, uten å begrense seg til å svare på spørsmålene i
skjemaet.
Et overveldende flertall (om lag 88 %) uttaler seg likevel positivt om å legge
avgifter på spekulative bevegelser. Bare de franske partiene RPR og UDF
tar åpent avstand fra Tobin-avgifta. Tre partier har ennå ikke diskutert spørsmålet,
det ene av disse (det kroatiske sosialdemokratiske
partiet) ønsker dessuten flere opplysninger om emnet. Rundt 1/3 av partiene erklærer
at de har nedsatt særskilte arbeidsgrupper på dette feltet.
Rundt 58 % av partiene har offentliggjort dokumenter om Tobin-avgifta, men med unntak
av de nyzealandske partiene Alliance og Green gis det få detaljer om disse publikasjonene.
Enkelte, som de svenske partiene Vänsterpartiet
og Miljöpartiet, har fremma forslag til vedtak [i
Riksdagen] med krav om å legge avgifter på spekulative transaksjoner, men forslagene
blei forkasta. Noen omtaler spørsmålet i partiprogrammet sitt (Norge: DNA, NKP,
Finland: De Grønne (Vihreä Liito), Belgia: sosialistpartiet i Flandern (Socialistische Partij)). Andre har foreslått
lovendringer i Europaparlamentet (Det franske kommunistpartiet) eller har presentert
lovframlegg (sosialistpartiet i Genève-kantonen).
Rundt 1/3 av partiene har kontakter om dette spørsmålet med søsterpartier, på
europeisk nivå eller internasjonalt (Grønne, kommunister, sosialister...).
Med hensyn til det siste spørsmålet, altså hvilke instanser som skal utvikle videre
og fremme et forslag om Tobin-avgift, svarer de fleste partiene at spørsmålet bør
diskuteres i Den europeiske unionen, men de insisterer på den internasjonale dimensjonen
ved avgifta, og enkelte mener at internasjonale organisasjoner som FN, Det internasjonale
pengefondet og Verdensbanken må involveres i arbeidet med å innføre Tobin-avgifta. Det
gjelder for Sverige: Miljöpartiet, Socialdemokraterna, Belgia: sosialistpartiet i Flandern (Socialistische Partij), Norge: DNA. Noen få partier understreker behovet for å
involvere grasrota i prosjektet (i Slovenia: NOVA,
i Norge: NKP). Enkelte partier tar forbehold med
hensyn til i hvilken grad Tobin-avgifta er gjennomførbar (i Storbritannia: Liberal Democrats, i Sverige: Centerpartiet.)
Blant de som har svart, er de franske partiene RPR
og UDF de eneste som åpent tar avstand fra
Tobin-avgifta. Begrunnelsen er som følger: RPR mener avgifta er umoralsk (sic), fordi den
"i virkeligheten er ment å kompensere feilene i pengepolitikken som begås av
regjeringene, og vil gjøre det mulig for regjeringene å føre en feilslått politikk
enda lenger." Etter dette partiets syn vil "troverdigheten til den nye
europeiske valutaen og strammere offentlige finanser i euro-landene være langt mer
fordelaktig for veksten, for arbeidsplassene og for den økonomiske stabiliteten."
For UDF er prosjektet idealistisk: "fattigdommen bekjempes ikke gjennom
subsidier", og "utvikling avhenger først og fremst av interne faktorer:
utdanning, et fredelig samfunn, private investeringer..., noe som ikke utelukker
internasjonal solidaritet."
3. OBSERVASJONER
Når vi leser disse svarene, kan vi slå fast at sjøl om ideen om en Tobin-avgift gis
tilslutning fra et stort antall partier, så har de fleste partiene ennå en ganske uklar
forståelse av avgifta. Den fortoner seg som en raus idé som de ikke kan annet enn gi sin
tilslutning: Det nordirske Alliance Party og
britiske Liberal Democrats beskriver den som
"sympatisk"...
Få av partiene stiller de virkelig relevante spørsmålene i forhold til innføringen
av en slik avgift: Hvem skal drive inn midlene, omfordele dem, til hvem, og på hvilket
grunnlag? På samme måte som de ikke berører de tekniske sidene, så snakker de ikke om
den sosiale dimensjonen ved Tobin-avgifta. Enkelte gir uttrykk for en vag uro med hensyn
til anvendelsen av en slik avgift på det internasjonale nivået, uten at de dermed har en
klar analyse av vanskene forbundet med dette.
Noen partier har likevel foretatt en svært grundig analyse av emnet, særlig gjelder
dette det nyzealandske partiet Alliance. Dette
partiet går inn for Tobin-avgifta og vurderer avgifta opp mot en avgift på varer og
tjenester som må betales av sluttforbrukeren (merverdiavgift). I studien til Alliance
erstatter Tobin-avgifta merverdiavgift, noe som gjør det mulig å unngå problemene
knyttet til omfordeling som det blei vist til ovenfor. Andre partier, som det franske
Alternatifs, kommer med interessante ideer om inndriving og omfordeling. Partiet foreslår
særskilt at disponeringa av midlene skjer under kontroll av demokratiske internasjonale
organisasjoner, ved å gi sosiale organisasjoner i de ulike landene status som assosierte
observatører.
Det fins stundom motstridende synspunkt i én og samme politiske organisasjon. Philippe
Séguin (RPR) erklærte 1.2.1998 at han var for Tobin-avgifta, mens partiet hans ikke
støtter en slik avgift. På den andre sida har miljøet rundt den franske
finansministeren Strauss-Kahn (sosialistpartiet - PS) gitt uttrykk for reservasjoner med
hensyn til Tobin-avgifta, mens PS sjøl må sies å
være positivt innstilt (se Le Monde 1.1.1998, artikkel av Alain Faujas med tittelen
"Les avatars de la taxe Tobin ou comment calmer la spéculation financière").
4. DEPARTEMENTER, NASJONALFORSAMLINGER OG POLITIKERE
Noen departementer har også svart på spørreskjemaet:
Talsmannen for finanskomiteen i den franske nasjonalforsamlingen, herr Migaud, opplyser
at Tobin-avgifta ikke er blitt gjort til gjenstand for en særskilt parlamentarisk
behandling, og at avgifta har tilhengere i regjeringsflertallet så vel som i
opposisjonen. Han henviser oss deretter til rapporten til sin forgjenger, herr Royer, som
gav støtte til innføringen av en global avgift på transaksjoner på de internasjonale
finansmarkedene. Denne siste rapporten presiserer at "Denne avgifta vil bare kunne
innføres på internasjonalt nivå." Han forsvarer dessuten ideen om at en
Tobin-avgift bør innføres og forvaltes innenfor rammen av Den internasjonale
oppgjørsbanken eller Det internasjonale pengefondet. "Når det gjelder inntektene av
skatten, kan disse utgjøre en ny og betydelig ressurs for de berørte statene." For
øvrig har Mitterand og Jospin støtta Tobin-avgifta, førstnevnte i 1995 under det
sosiale toppmøtet i København, sistnevnte i programmet "1995-2000: Propositions
pour la France" (se artikkelen i Le Monde som det blei vist til ovenfor).
Det østerrikske finansdepartementet går imot en Tobin-avgift i Den europeiske
unionen. Ifølge departementet vil innføringa av en felles europeisk valuta gjøre
avgifta overflødig. Derfor har departementet ikke offentliggjort noe om emnet.
Det kanadiske finansdepartementet har svart ved statssekretæren i departementet.
Departementet synes ikke å være for Tobin-avgifta, og framhever de viktigste vanskene
som anvendelsen av en slik avgift vil medføre. Etter departementets syn vil det være
vanskelig å anvende avgifta på lik måte i alle land. Det vil dessuten være vanskelig
å skille mellom spekulative og ikke-spekulative transaksjoner. Dessuten mener
departementet at avgiftsnivået bør være svært høyt for at avgifta skal bli effektiv.
Løsningen på problemet med ustabile markeder finnes i å føre en god politikk nasjonalt
i form av reduksjon av underskudd og kontroll med inflasjonen. På internasjonalt plan
foreslår departementet å forbedre Pengefondets virkemåte: bedre tilgang til midler som
har til formål å stabilisere markedene under krisene, bedre overvåking av landene for
lettere å kunne identifisere land som er trua av krisen, rådgiving som er nøyere
tilpassa for de som fortsetter å føre en dårlig økonomisk politikk.
Svaret fra det kanadiske finansdepartementet er ledsaget av to svært detaljerte
analyser foretatt av Rodney Schmidt i 1994 og 1995. De har titlene "Taxing short-term
capital flows" og "Feasibility of the Tobin tax". I den første studien tar
Schmidt for seg flere typer skatter/avgifter og studerer deres virkninger, vanskene med å
innføre dem, og mulighetene for å omgå dem. Han konkluderer med at uansett hvilket
system som blir valgt, vil det være mange muligheter for å omgå skatten/avgifta, men at
den vil kunne være effektiv dersom den anvendes enhetlig og på internasjonalt nivå og
omfatter alle finansielle instrumenter for utenlandsk valuta. I den andre studien
forklarer han en økt interesse for Tobin-avgifta med å vise til ikke-økonomiske
årsaker: Inntektene som en slik avgift vil kunne generere, kan benyttes til å finansiere
internasjonale, offentlige program i en tid da etterspørselen øker og det er stadig
vanskeligere å skaffe midler til slikt. Han vurderer det slik at risikoen for
kapitalflukt til områder utenfor G7-landene ikke er tilstrekkelig stor til å gi en
betydelig reduksjon i inntektene fra en Tobin-avgift. Han tar likevel et forbehold knytta
til sjølve virkemåten til en slik avgift, som er ment å redusere de kortsiktige,
spekulative transaksjonene og dermed avgiftsgrunnlaget, slik at inntektene vil kunne
synke.
I 1996 vedtok EU-parlamentet en resolusjon om styrking av det internasjonale
pengepolitiske samarbeidet for å oppnå en bedre regulering av finans- og pengemarkedene,
der parlamentet "innbyr Kommisjonen til å undersøke mulighetene av å innføre en
avgift på internasjonale overføringer av spekulativ kapital og på derivathandelen med
finansielle instrumenter (Tobin-avgift), med det formål å motvirke de destabiliserende
virkningene av en internasjonal og stadig ekspanderende finansspekulasjon."
5. KONKLUSJON
I en tid da finansmarkedene er i krise, burde Tobin-avgifta kunne nyte godt av større
interesse blant politiske organisasjoner og regjeringer. Imidlertid er svarene på
spørreskjemaet ennå ofte altfor vage og usikre. Avgifta ligger i tida, men ennå har
ingen tort å gå skikkelig løs på problemet og utforske alle sidene ved det. De få,
men detaljerte studiene vi har fått tilgang til, behandler de tekniske sidene ved
Tobin-avgifta, men ingen av dem viser interesse for de sosiale sidene ved en slik avgift.
Dersom vi vil at Tobin-avgifta skal se dagens lys, må vi forsyne de ulike politiske
organisasjonene med skjematiske framstillinger av innføringa av en Tobin-avgift. Vi må
også konkretisere de sosiale sidene (hvem driver inn avgiften, hvem omfordeler, og til
hvem?) om vi skal kunne vinne gjenklang for ideen om en slik avgift i opinionen.
|